Georg Daniel Barth Abel 1789-1859

grav Barth AbelGeorg Daniel Barth Abel (1789-1859)

Sogneprest i Eidsberg 1846-1859.
1805: student 
1816: Cand. theol. fra universitetet i Kristiania.
1817: Pers. kap. i Vanse i Lista hos sin far.
1821: Res. kap. i Vanse.
1828: Sogneprest i Herad og Spind i Vest-Agder (som da ble utskilt fra Vanse)
1833-1846 sogneprest i Tønsberg.
 
Han giftet seg 14.1. 1824 i Farsund med Elisabeth Henriette Bøckmann, f. 1802 i Trondheim, d. 1872 i Eidsberg (datter av kanselliråd og sorenskriver Søren Gottfrid Bøckmann og kona Anna Severine Smith).
 
Abel og kona fikk sønnen Paul Severin Abel, f. og d. 1825 i Herad.
Abel var en slektning av vår store matematiker Niels Henrik Abel og en særpreget begavelse.
22. desember 1846 ble tidligere sokneprest i Tønsberg Georg Daniel Barth Abel utnevnt til sokneprest i Eidsberg. Sokneprest Abel holdt sin tiltredelsespreken her 26. september 1847.
 
Abel hadde i Tønsberg hatt mange vanskeligheter og møtt mye motbør. I Eidsberg gikk det likeens. Han skal ha vært en begavet, men en kranglevoren og nokså umedgjørlig mann.
 
S. H. Finne-Grønn skriver i boka om Abelslekta (Kristiania 1899, her sitert fra Eidsberg gårdshistorie IV, s. 65):
“I denne bymenighed gjorde han sig med sin vrangvilje og gjerrighed saa lidet avholdt, at han syv aar senere søgte sig bort, til Eidsberg, høiligen trængende til at blive forflyttet til et andet embede. Heller ikke I dette sogn kunde man sig forlige med de egenskaber, der havde skaffet ham mindre godt ry i livet. Med al enerkjendelse af hans duelighed som communemand, formaaede han som prest og menneske ikke at vinde nogen hengivenhed, og talrige er de historier, der fremdeles gaar i sognet om hans særheder og endnu mere om hustruens, “thi hun eiede ikke kjærlighed til noget i verden uden til sine hunde og katte”.
 
Abel var misfornøyd med hovedbygningen på prestegården, og på grunn av dette kom han i konflikt av med kommunen. Hans krav om utbedringer og komfort gikk lenger enn det kommunen kunne akseptere. Uenigheten tilspisset seg, og det ble brukt sterke ord fra begge sider. I innstillingen som ble skrevet til et møte i kommunalgården 4.11. 1854, punkt 1 heter det at en komité allerede i 1849 hadde innfunnet seg på prestegården for å diskutere med Abel om reparasjon eller oppføring av ny hovedbygning, men “Hr. Præsten gik sin Vei og værdigede ikke Komiteen noget Svar”.
I innstillingen heter det videre i oktober 1851 kom hele formannskapet til prestegården i samme ærend, og “Formandskabet blev dengang tilstaaet den Ære at faa tale med hans Velærverdighed”. Presten stilte her krav som kommunen ikke kunne gå med på.
Abel hadde sendt inn en anke til departementet i denne saken med en mengde ankeposter som herredstyret ikke fant særlig smigrende eller rettferdige. I en av postene het det at formannskapet intet hadde foretatt seg for å skaffe sognepresten en bedre bolig. I en annen post het det at den daværende bygning hadde laftene åpnet seg av elde. I innstillingen til formannskapet stod det at “hans gamle Øie deri nok haver svigtet ham: thi det forekommer mig som om denne Ankepost er født til Værden for at tirre denne sin Menighed”. Det heter også i innstillingen at presten må ha brukt sin egen målestokk da han målte opp noen av de påståtte åpninger i murene.
Etter en lang korrespondanse ble resultatet at man rev ned den gamle bygningen og bygde ny. Under arbeidet med den nye boligen anviste formannskapet ham bolig hos løytnant Hjorth på Foss, men der ville ikke sognepresten bo. I stedet ble det til at han bodde på Høie og Narvestad. Dette førte til at han ikke fikk refundert regningene sine på husleie.
I desember 1857 stod den nye presteboligen ferdig, og Abel fikk beskjed om at han kunne flytte inn. Da skrev han til formannskapet at bygningen ”neppe kunde ansees beboelig, da den vel er ganske godt skikket som et luftig Opholdsted i et tropisk Klima, men langt fra ikke til nogen lun Vinterbolig i en Egn, der ei ligger i nogen betydelig Afstand fra Polarcirkelen”.
Presten forlangte også at det skulle prøvefyres i alle ovner. Det ble gjort, og røyken fra alle ovnene kom inn i huset. Sognepresten krevde at begge skorsteinspipene skulle rives og mures opp på nytt. Da det var gjort, viste det seg at rørgangene fra ovnene var stappet fulle av filler.
 
Tross de vansker det var mellom sognepresten og kommunen, ser det ut til at søkningen til kirken var god.
Han arbeidet meget ivrig for å forbedre folkeskoleundervisningen og lærernes lønns- og arbeidsforhold og også ellers for folkeopplysningen og god skikk og orden i bygda.
Abel døde 2.5. 1859 av koldbrann.
Hans kone flyttet da til Kristiania og bodde der til hun kjøpte gården Kolstad i Eidsberg i 1863. Der døde hun 20.11. 1872 .
 
Tekst: Øivind Larsen 
Kilder:
Eidsberg gårdshistorie IV, s. 65-66.
Eidsberg bygdehistorie II, s. 103-105, 418-420.

01.10.2014